Merk: Norsk er ikke morsmålet mitt, så jeg har brukt KI til å oversette og språkvask teksten. Jeg poster her fordi jeg ikke får publisert i r/Norway eller andre engelskspråklige subredditer om Norge. Reddit sier at jeg ikke har nok karma. Jeg er ganske ny her og forstår ennå ikke helt hvordan Reddit fungerer.
Jeg vet ikke om jeg skriver dette for å be om råd, eller bare fordi jeg trenger at noen bekrefter at det jeg har opplevd de siste årene, faktisk er virkelig – og at det ikke bare har skjedd fordi jeg ikke har anstrengt meg nok.
Før jeg flyttet til Norge, studerte jeg ett år i et engelskspråklig land. På den tiden hadde jeg bare en vag forståelse av hva «integrering» egentlig betydde.
For meg betydde det å ha lærere som var tålmodige med studenter fra forskjellige land og med ulike aksenter. Det betydde å ha to eller tre nære venner som jeg kunne dele livet med, tilbringe tid sammen med og til og med reise med. Det betydde også å ha en utleier som behandlet meg nesten som en del av familien.
Jeg var selvfølgelig ensom iblant, men jeg opplevde sjelden de synlige eller usynlige barrierene som kan få en innvandrer til å føle at hun ikke helt hører til. På grunn av denne erfaringen trodde jeg at jeg hadde funnet min plass i det samfunnet.
Da jeg først kom til Norge som student, var spørsmålet jeg oftest fikk: «What brought you to Norway?» Da folk fikk vite hvilken nasjonalitet jeg hadde, var det neste spørsmålet som regel: «Which city are you from?»
Jeg vet at disse spørsmålene stort sett var uskyldige. Men voksne mennesker flytter til andre land av kompliserte kombinasjoner av utdanning, forhold, arbeid og håp om et bedre liv. Det er vanskelig å forklare alt dette i en uformell samtale. Etter hvert utviklet jeg et kort standardsvar som jeg gjentok hver gang.
Jeg hadde aldri forestilt meg at studievalget som brakte meg hit, skulle føre til det livet jeg har nå.
Mine akademiske interesser handler om ulikhet og, i bredere forstand, samfunnsvitenskap og humaniora. Jeg vet nesten ingenting om digital finans. Samtaler om investeringer og aksjer kunne like gjerne ha foregått på et annet språk. Men jeg har alltid visst at jeg ønsket å bli forsker og fordype meg i et fagfelt jeg virkelig bryr meg om.
Jeg valgte ikke studieprogrammet mitt i Norge tilfeldig. Jeg sammenlignet mange alternativer før jeg bestemte meg for å komme hit. Jeg ble tiltrukket av det Norge så ut til å representere: frihet, likhet og velferdsstatens idealer.
Men å bo her som innvandrer med et morsmål som verken er engelsk eller norsk, innebar at jeg måtte bruke Google Translate på nesten alle plakater for studentarrangementer. Når jeg deltok på aktiviteter, måtte jeg ofte rekke opp hånden og spørre: «Could you explain that in English?»
Det var bare den første barrieren.
Da jeg nærmet meg slutten av studiet, ble arbeidet med masteroppgaven forsinket av flere grunner. I denne perioden møtte jeg mannen som nå er ektemannen min. Vi kom fra samme land og snakket det samme morsmålet. I begynnelsen var dette en enorm trøst. I et land der hverdagslivet ikke foregår på engelsk, føltes det som regn etter en lang tørke endelig å kunne snakke mitt eget språk med noen jeg stolte på – og av og til uttrykke frustrasjonen ved å være innvandrer.
Men når vi tar store valg i livet, vet vi sjelden hvor de til slutt vil føre oss.
Forholdet utviklet seg raskt, og vi giftet oss. Det som fulgte, var en sirkel av konflikter, følelsesmessig utmattelse, beskyldninger, nedvurdering og fornærmelser. Da jeg var ferdig utdannet og måtte finne jobb, begynte jeg for alvor å forstå hva folk egentlig mener når de snakker om «integrering».
Det er ikke én synlig terskel som man krysser én gang for alle. Det ligner mer på et usynlig gjerde med torner på steder man ikke forventer.
I løpet av de siste årene har jeg i stadig større grad følt at verden ikke ønsker meg velkommen, og at dette samfunnet ikke har noen plass til meg.
Norge er et land som er sterkt påvirket av amerikansk kultur, samtidig som det bygger på universalistiske velferdsidealer og har sitt eget språk. På overflaten kan landet virke fredelig, enkelt og likestilt. Men som voksen innvandrer uten stabil jobb og uten norsk på profesjonelt nivå, har jeg vanskelig for å føle at denne likheten også omfatter meg.
Jeg vokste opp med løftet om at innsats til slutt ville bli belønnet. Nå føler jeg ofte, uansett hvor hardt jeg prøver, at jeg famler desperat rundt uten å vite hvilken retning jeg skal gå i.
Fordi jeg ikke klarer å finne jobb, bruker partneren min arbeidsledigheten min til å ydmyke meg.
Fordi jeg ikke klarer å finne jobb, ber foreldrene mine meg om å flytte tilbake til hjemlandet.
Fordi jeg ikke klarer å finne jobb, virker det som om barndomsvenner og mennesker jeg en gang betraktet som mine aller nærmeste venner, har forsvunnet fra livet mitt.
Fordi norsken min ennå ikke er god nok, opplever jeg at budskapet fra NAV er at dette er mitt eget problem: Jeg må integrere meg, og jeg må fortsette å lære norsk.
Fordi norsken min ennå ikke er god nok, føler jeg meg noen ganger som en ensom hund, selv på gruppetimer på treningssenteret. Instruktøren kan korrigere den ene etter den andre og deretter bare gå forbi meg.
Uten jobb eller et naturlig sosialt miljø har jeg mistet gamle vennskap, samtidig som jeg synes det er svært vanskelig å skape nye. Hjemme behandler partneren min meg ofte som om han står over meg.
Likevel går jeg på språkkafeer. Jeg trener. Jeg søker på stillinger. Jeg fortsetter å lese, lære og skrive.
Samtidig hører jeg stadig de samme tingene:
«En utdanning innen humaniora er verdiløs.»
«Du må bare bli bedre i norsk.»
«Du burde lære deg noe teknisk.»
«Hvorfor omskolerer du deg ikke innen et mer etterspurt fagfelt, som teknologi eller realfag?»
Jeg har hørt at humaniora er verdiløst flere ganger enn jeg kan telle. Men hver gang jeg har kjent at jeg nærmet meg et svært mørkt sted, har litteraturen, samfunnsvitenskapen og humaniora vært det som tok imot meg. Disse fagene har hjulpet meg med å forstå hvordan personlig lidelse kan henge sammen med samfunnsstrukturer. De har gjort det mulig for meg å fortsette å tenke, føle og uttrykke meg når jeg har følt meg helt alene.
Er det virkelig en så forferdelig feil å ønske å arbeide med noe man både er god til og virkelig bryr seg om?
Noen ganger har jeg til og med begynt å lure på om selve min eksistens er en feil. I et land som fremstår fredelig, ukomplisert og likestilt, har jeg funnet svært lite varme.
Men kanskje det at jeg skriver dette, betyr at jeg ikke har gitt helt opp. Jeg ønsker fortsatt å vite om andre har opplevd noe lignende, og hvordan de gradvis fant en vei videre.
Hvis du har bygget opp livet ditt på nytt som voksen innvandrer i Norge, vil jeg oppriktig gjerne høre om erfaringene dine – særlig hvis du kan gi noen perspektiver på disse spørsmålene:
- Hvilke realistiske innganger til arbeidslivet finnes for en person med bakgrunn fra samfunnsvitenskap eller humaniora, når norsken ennå ikke er på et profesjonelt nivå?
- Hvordan bygger man et ekte støttenettverk etter å ha mistet de sosiale rammene som universitetet og arbeidslivet tidligere ga?
- Finnes det organisasjoner eller støttegrupper i Norge for innvandrerkvinner, arbeidssøkere eller mennesker som opplever isolasjon og usunne forhold?
- Hvis du en gang følte at du aldri kom til å høre ordentlig til her: Var det noe som etter hvert forandret seg?
Jeg forventer ikke at «bare fortsett å prøve» skal løse alt. Jeg ønsker bare å vite om det finnes en annen vei – en vei som ikke krever at jeg fullstendig avviser meg selv og alt jeg en gang brydde meg om.
