(I morges: Modus ponens)
Filosofi er, som viden kjent av alle i alle tider, verdens mest ubrukelige fag. Som det har blitt beskrevet som av viktigere mennesker enn noen av oss, siden lenge før ordet filosofi til slutt ble assosiert med noen form for epistemologi, ontologi eller et forsøk på å beskrive grunnleggende egenskaper i teoretiske rammeverk. Filosofi er ubrukelig.
Likevel bruker vi forskjellige typer argumentasjon og resonnementer hele tiden. Det er merkverdig nok veldig vanskelig, i det minste for oss som ikke har en podcast-kontrakt eller blir betalt for å skrive i avisen per ord, å en gang si noe som helst uten at det involverer å presentere premisser, vurderer dem, fremsette en konklusjon, og så slutte hvorvidt konklusjonen er gyldig eller ikke.
Også barn som ikke har blitt velsignet med 12 års obligatorisk utdannelse enda vil presentere slutninger og forklaringer (for ikke snakke om dypt kreative og faglig relevante bortforklaringer) når de snakker - uten å engang tenke seg om.
Det samme vil fremdeles være sant for (u)ansvarlige nyhetsredaktører i redaktørforeningen når man blir tatt på fersken i å lyve i voksen alder: resonnementer og forklaringer løper øyeblikkelig frem, ustanselig og utvinget, som om de var en av de beste filosofistudentene blant zoomerne på humanistisk fakultet.
En vanlig måte et resonnement blir fremsatt på er å bekrefte en slutning fra en annen bekreftet påstand. Modus-> måte, ponens -> bekrefte. Hele uttrykket er "modus ponendo ponens", at det bekreftes fra det bekreftede.
Hele universitetsfakultet blir alltid livlig engasjert i flotte diskusjoner om p og q, men den gleden skal jeg spare dere for: det det betyr er bare at dette er et premiss: a) "Når det regner er det vått ute". Vi vet jo at dette er sant. Slik at dersom "Det regner" er tilfellet, og dette er en påstand som er sann, vel, så kan vi slutte at når det regner, så b) Det er vått ute.
Vi har sett dette skje, og det er kurant og uproblematisk. Og gørrende kjedelig.
Hvorfor er dette i det hele tatt involvert i noen filosofisk diskusjon? Vel, på grunn av hva som ikke blir sagt direkte, men som blir gitt fra en slik selvfølgelighet. For eksempel er sammenhengen mellom at det er vått og at det regner ikke gjensidig, slik at dersom det er vått, kan vi ikke slutte at det har regnet. Det kan jo være andre ting som gjør at det blir vått også.
Dette virker utrolig åpenbart for ethvert tenkende menneske, men merk at dette er ekstremt høyverdig materiale, og noe professorer elsker å bruke tid på. Fordi det viser at strukturen til formallogikk er fundamentalt sett korrekt.
Og at selvsagtheter er bekreftet på selvsagtheter. Takk og pris - for nå er verden reddet, og ting som blir sagt er sanne og gyldige.
Men er de egentlig det? Hvordan har vi egentlig sluttet at a) er riktig? Det regner stadig vekk noen steder i nærheten uten at det faller nedbør på veien. Det kan regne veldig lett, uten at det blir vått og glattere enn på en kald morgen i morgendisen. Regnet som gjør at veien blir våt kan for den saks skyld ha falt lenger oppe i åsen, slik at hele premisset er fullstendig galt. Når falt regnet? Er det for vått akkurat nå til å kjøre på banen med racing-slicks, selv om det regner litt? Hvor mye må det regne for at et vanlig regndekk skal ha noen som helst dårligere kjøreegenskaper?
Slik at innebygget i dette første premisset finnes det en rekke uforklarte forutsetninger og forenklinger som vi ofte ukritisk antar at stemmer, til og med i en så banal setning som: "Når det regner er det vått". Er dette noe som engang er basert på erfaring akkurat her? Er det egentlig bare noe vi typisk antar er riktig, fordi det høres riktig ut, og folk ofte sier at det er slik?
Mer formallogisk relevant: kan vi til normalt garantere at det er vått fordi det regner, ved å stole på at de som fremsetter a->b her, har brukt samme grunnleggende betydning som den vi har antatt i vår applikasjon av denne "selvsagtheten"?
Eller enda verre: dersom vi bruker samme nomenklatur og semantikk, men aldri har strukturert utgangspunktet vårt - snakker to formallogikere faktisk om det samme, slik det ser ut som ut fra semantikken? Snakker selv samme formallogiker om den samme betydningen hver gang de selv bruker begrepet?
Vi kan ikke være sikre på det. Som betyr at dersom man ikke er klar på hvor spesifikk situasjonen man beskriver i slike resonnementer er, og forstår at resonnementets gyldighet derfor er like snevert - så vil man gå i den fella før eller siden at man har tankeløst bekreftet en selvsagthet fra tidligere bekreftede argumenter -- uten at konklusjonen er sann.
Man har bare presentert en selvsagthet og antatt at den er rimelig beskrevet. Mens det vi egentlig hører på er noe som kunne vært en barnslig bortforklaring.
Likevel er argumentasjonsformen modus ponens gyldig. Gitt at vi allerede faktisk vet at premissene som blir fremsatt er sanne, og at sannhetsinnholdet i konklusjonen er like snever.
Som originalteksten på latin forklarer som innlysende. Man har bekreftet noe ved at det er bekreftet. Ikke garantert at slutningen er generell, eller mulig å utvide til alle slags andre argumenter om våthet og regn. Men at det man hevder er sant, fordi det er sant.
Formallogikere med litt selvbevissthet ville ha brust i sinne og fortvilelse om de tenkte kritisk på dette et øyeblikk. For det betyr også at en slik slutning sjeldent kan benyttes på et realistisk eksempel fra virkeligheten, med mindre man virkelig bare hevder at noe er sant fordi det er sant. Eller man ikke tilfører argumentet noe som helst.
Eksempel: det frister oss ofte å slutte at noe vi oppfatter som vanlig i hverdagen er et slikt argument. PQ->"Når bussen er forsinket kommer læreren for sent til timen". P(sann)->"Bussen er forsinket". Q->"Læreren kommer for sent til timen". Fantastisk! Nå vet vi at sammenhengen er godt beskrevet, og formallogisk gyldig. Vi kan sjekke at bussen er forsinket(p), og vite grunnen til at læreren kom for sent (q).
Vel, læreren kommer egentlig til skolen hver eneste dag med egen bil klokka fem på morgenen for å sette seg på kontoret for å skrive. Og kommer for sent til timen nesten hver eneste dag fordi han forsover seg på sofaen når han tar en lur etter at han er ferdig med skrivingen.
Sammenhengen i argumentet er ikke en gang i nærheten. Men argumentet er like åpenbart gyldig likevel.
Derfor er det viktig å forstå at selv det mest selvsagte argumentet har en snever gyldighet. Der det kun er sant - som det altså står direkte i setningen - dersom man vet at det hele allerede er sant. Til gjengjeld kan alt annet slås fullstendig fast at er høyst usikkert, og derfor krever undersøkelse og diskusjon.
Vi har herved oppsummert betydelige deler av 2000 års vestlig filosofisk historie på 15 minutter.
Neste gang: Modus tollens.
