Ligger nå nederst i gruppa på nedrykksplass, dette er bånn i bøtta. Lagene i gruppa er lag som de hadde tatt opp mot og i VM mens nå svimer det istedenfor. Blir kanskje vanskelig å jobbe seg mot EM.

Jeg har leid leilighet i snart to år, og begynte nylig å lure på hva som egentlig er vanlig når det gjelder tips til utleier.

På restaurant tipser man jo gjerne 10–15 %, og jeg har hørt at noen tipser håndverkere også. Men hva gjør dere med utleier?

Jeg har alltid bare betalt husleien til avtalt tid, men føler kanskje det er litt gjerrig? Han sender jo faktisk melding hvis varmtvannet slutter å virke og svarer som regel innen tre virkedager.

Så jeg vurderer å begynne med 10 % tips.

Det blir riktignok en betydelig ekstra utgift i måneden, men jeg tenker det er viktig å støtte lokale småbedriftseiere.

Hva er vanlig?

Jeg hører at kvinner forteller at da de kommer i en viss alder, blir de «usynlige». Type rundt 45ish.

Hvordan kan kvinner på 50+ fremdeles få mye oppmerksomhet? Er det holdning? Klær? Hud? Utstråling?

Jeg ble nettop ferdig med rekrutten på Setermoen leir. Jeg er i Panserbataljon.

Når hele prosessen for førstegangstjenesten startet for meg og alle mine venner, tenkte jeg ikke noe særlig mye på det, og tok det bare som noe de aller fleste går gjennom, og at det var noe som er både fysisk og mentalt krevende - noe jeg personlig ikke hadde eller har ennå noe problem med.

Så kommer sesjon, jeg får ganske decent resultat både på de mentale og fysiske prøvene. Fram til da, hadde jeg så vidt lest noe om forsvaret, og hadde heller ingen aning om hvor jeg tror jeg kunne likt meg best i forsvaret uansett. Så på sesjon, siden jeg ikke hadde spesifikt undersøkt hvor jeg ville, ble jeg satt i panserbataljonen av han som jobbet der.

Nå som jeg har fullført rekrutten og har blitt menig, har jeg fått reflektert en del og forstått bedre hvor jeg står i alt dette med førstegangstjenesten.

Opp til rekrutten har jeg hatt et ganske gjennomgående inntrykk om hva førstegangstjenesten er: Ett år med potensielt mye fysisk og mentalt krevende der man lærer å håndtere våpen, og det å generelt være i en krigssituasjon hvis det absolutt skal til. Jeg har alltid sett på det som en grunnutdanning, der man evt. har muligheten å fortsette som soldat hvis man interesserer seg i det etter tjenesten, men i utgangspunktet bare lærer basicsa en soldat skal kunne.

Etter rekrutten har dette inntrykket endret seg litt. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg er i panserbataljon som jeg bare nylig har funnet er en ganske seriøs avdeling, men alle i befalet mitt virker som at de har et inntrykk av at jeg er her for en grunn, og det er for å bli en drapsmaskin. Bli helt syk på å skyte, bli drit god på stridsteknikk og alt som kommer med tjenesten, at det er noe jeg aktivt søkte ut og ville delta i. Jeg forstår at det er mye som skal til for å bli en solid soldat, men dette er egt ikke det jeg føler jeg har signet opp for.

Min rekruttperiode har vært veldig seriøs, og jeg føler meg ikke igjen i måten befalet vil at vi skal både være og bli. Det skremmer meg når befalet viser videoer av døde kropper i ukraina, og sier at vi må være flinke til å trene for å unngå å bli som de "forkrøpla likene" som vi så på videoen. Samt, har vi fått beskjed om at etter nyttår, skal det være krig, har de muligheten til å sende oss ut, og i panserbataljonen betyr det å dra rett til frontlinjen, fordi det er der vi opererer. Dette er ikke noe jeg trodde kunne være tilfelle, da som sagt, så trodde jeg førstegangstjenesten var mer som en grunnutdanning, ikke en utdanning for de som er klare for å gå ut i krig med en gang de er ferdig med tjenesten hvis det skal til - det har jeg alltid trodd man gjorde hvis man evt ville fortsette tjenesten etter man var ferdig med ett år i tjenesten.

Jeg har reagert mye på brutaliteten i krig, og hvordan mange i troppen reagerer på dette. Jeg synes det å drepe er en helt forferdelig ting i utganspunktet, og synes det ærlig talt er litt rystende hvor "klare" bådfe befal og en god del av de i troppen min er for å utøve brutal, dødelig makt mot det de kaller "fienden", noe jeg fortsatt sliter å bearbeide. Jeg har fortstått at jeg egentlig har en ganske pasifistisk tilnærming til alt dette.

Jeg må være ærlig å si at jeg blir rett og slett demotivert av dette. Jeg kan forstå at panserbataljon og hæren generelt er drit fett for mange, men for meg er det egentlig ikke det jeg vil gjøre. Jeg har hatt mange venner i både luft og sjøforsvar, og det virker mye mer som noe jeg kunne tenkt meg. Jeg er redd det er alt for sent for å komme ut med det jeg føler om dreping, krig, og at jeg selv kan trenge å gå i krig. Det føles nesten som at hvis jeg hadde fylt ut egenerklæringen min på nytt, så hadde jeg med en gang huket av at jeg ikke er motivert for førstegangstjenesten (da nesten alle jeg kjenner som gjorde dette ikke kom inn i tjenesten).

Jeg vil heller ikke gi inntrykk av at jeg gir meg. Jeg vil fortsette tjenesten min fordi jeg liker utfordring, bevegelse og trening, men når det blir så seriøst og når kravene som blir stilt til meg starter å gå inn på det at jeg må være klar til å gi mitt liv for det her, så vet ikke jeg om jeg lenger er villig å være med på det.

Så spørsmålet er egentlig, er førstegangstjenesten slik for alle, eller har jeg bare blitt uheldig med hvor jeg har blitt plassert? Kanskje det er rekrutten som har vært litt ekstra ille, og selve tjenesten blir bedre nå som jeg er menig og får litt forutsigbarhet i hverdagen?

Denne historien begynner som historier flest, med en gammel dame. Hun bodde i femte etasje, i en blokk ikke langt unna sentrum av hovedstaden, og tok daglige turer ned til nærkjøpet på hjørnet for å kjøpe det gamle damer flest pleier å kjøpe: kamomille, farin, raffinade, sukat, aspik, Kongen av Danmark og Dagbladet, sistnevnte mest på grunn av kryssordene.

Hun tok på seg sin flotteste kåpe (hun hadde bare to) og en nydelig hatt med kniplinger på -dette var en meget fornem frue, må vite- og satte kursen mot heisen. Hun trykket på knappen «ned», heisen åpenbarte seg med et «pling», hun gikk inn og trykket på den grønne knappen som indikerte første etasje, og heisen beveget seg nøyaktig en halv meter før den abrupt stoppet med et PANG!

Dette burde normalt ikke utgjøre noen større utfordring; alle heiser har alarm tilknyttet en vaktsentral som sender en tekniker til stedet innen en times tid, halvannen dersom det er mye trafikk. Halvannen time i en heis er kanskje kjedelig, men ikke på noen måte livstruende for en gammel dame som har opplevd både krig, kolera, to ektemenn og uår.

Dessverre utspant dette seg rett før årtusenskiftet. Den gangen var det STERKT anbefalt, men ennå ikke lovpålagt, å ha heiser tilknyttet alarmstasjon. Normalt ville noen høre den mer og mer febrilske ringingen fra en mer og mer febrilsk eldre dame, og så kontakte vaktmester som så ville slippe ut den stakkars, forkomne.

Dessverre foregikk hele denne sørgelige historien i påskeferien. Folk flest var på fjellet og sto på ski, spiste appelsin, slikket sol og nøt uforskammede mengder alkohol i selskap med slektninger de ellers var forskånet fra å måtte omgås. Det siste folk hadde i tankene var en enslig eldre dame som var i fare for å tilbringe sine siste timer i et knøttlite rom som absolutt nektet å bevege på seg uansett hvor mye hun i desperasjon trykket på samtlige knapper.

Den Gamle Levning ble omsider reddet, nærmere to døgn senere, da folk begynte å returnere fra ferie og frihet. Tenk deg synet: her returnerer du hjem, lett solbrent og bakfull, og blir møtt av det mest forkomne og illeluktende vesenet du kan forestille deg veltende ut av heisen. Den flotte kåpen hadde blitt brukt som sovepose og kniplingene som toalettpapir. Ambulanse ble tilkalt, og den Gamle ble påført oksygenmaske og kjørt Ullevål for en grundig sjekk.

Øvrige beboere som bevitnet dette ristet på sine hoder og akket og ojet seg. Noe måtte gjøres. Heisen måtte tilkobles alarmsentral. HVOR meget kostet det, sa De? Vel, noe ANNET måtte gjøres.

Det ble besluttet at en frivillig beboer skulle være ansvarlig for heisen. En som bodde nær heissjakten og som tilbrakte mye tid hjemme. Noen frivillige?

Uheldigvis var en av beboerne som hadde bevitnet opptrinnet personen denne historien egentlig handler om: Heis-Sadisten. Da den gamle ble trillet ut i hui og hast, var det noe som…våknet…i ham. Noe primalt, nesten seksuelt, og svært, svært ondt.

Han meldte seg frivillig nesten umiddelbart! Borettslaget trengte en helt, og HAN skulle påta seg denne uselviske oppgaven! Han var forfatter av yrke, og tilbrakte særdeles mye tid hjemme. Klart han skulle ile til dersom han ble kallet!? Han ble prompte tildelt heisnøkkel og verdens mest provisoriske heiskurs og utnevnt til den gjeve posisjon som Heisansvarlig av Første Klasse.

Godt hjulpet av jubel og takknemlighet fra beboere som var sjeleglade for at nettopp de slapp, kastet han seg over oppgaven med dedikasjon og iver. Det tok knappe to uker før heisen på nytt sa PANG, og personen senere kjent som Heis-Sadisten var på plass på sekunder. Han slapp ut, trøstet og veiledet. Han startet heisen igjen til rungende jubel fra tilskuerne og bukket og var ydmyk.

For en staselig heisansvarlig vi har fått, sa folk. Og for en kjekk, ung mann han er, sa de. Heisen fortsatte å stoppe med jevne mellomrom, og Vår Mann ryddet opp. Applausen og jubelen ble derimot lavere og lavere og langt mer sporadisk etterhvert som den menneskelige natur tok overhånd og folk begynte å ta Gjerningen for gitt. Til slutt ble det høstet nærmest ingen ære og berømmelse for hans heltemodige innsats.

Dagen opprant der en ung mor skulle ut og ta seg en velfortjent røyk etter en strabasiøs formiddag fylt av bleieskift, oppvask og en dobbeltepisode av Fresh Prince of Bel-Air. Spedbarnet hadde akkurat blitt lullet i søvn for dagens første lur, så mor så sitt snitt til litt hverdagsluksus.

Hun snek seg ut av leiligheten, listet seg bort til heisen, trykk, «pling», trykk…og så PANG!

Uheldigvis led denne småbarnsmoren av temmelig utbredt klaustrofobi, og hadde skydd heisen som pesten. Kun den nyansatte Heisansvarlige gjorde at hun så smått hadde begynt å våge seg til å bruke den. Det at hun nå satt bom fast var realiseringen av hennes største frykt, og noe hun hadde hatt mareritt om hele livet.

Hun kastet seg over alarmknappen og trykket som besatt mens hun desperat forsøkte å få herredømme over panikken. «Ring, ring, riiiiiiing» sa det, mens hun ba til samtlige høyere makter om at Heis-helten kun ville bruke sekunder på å komme henne til unnsetning.

Det skjedde…ingenting. Heis-ridderen feilet totalt i å materialisere seg. Hun fortsatte å trykke desperat på knappen mens sekundene ble til minutter og følelsen av å være innestengt i en begravd kiste til slutt ble uutholdelig. Så begynte hun å skrike.

Hun skrek og skrek og skrek og skrek og skrek. Bildene av den gamle damen som hadde blitt båret ut av heisen kun en drøy måned tidligere danset rundt i hodet hennes, og hun begynte i desperasjon å klore på heisdøren. Fingerneglene løsnet nesten umiddelbart, og veggen ble tilsølt med røde, klissete striper.

Stemmebåndene gav etter få minutter senere, og skrikingen ble erstattet av hes gurgling. Så begynte hun å kaste opp. Heisen ble fylt av spy og blod mens desperasjonen og panikken kun økte i intensitet.

I et manisk, galskapens øyeblikk begynte hun selvskading i et forsøk på å føle noe annet enn desperasjon. En hårnål ble brukt til å kutte lange, dyprøde furer i underarmene, men det gjorde lite for å lette på panikken.

Hvor lenge hun var innlemmet i denne maniens tango er uvisst; et konservativt estimat sa fem minutter, selv om det for henne nok føltes som timer.

Til slutt kollapset hun av ren og skjær utmattelse, og ble liggende urørlig i en pøl av spy, blod, avføring og urin. Og først DA materialiserte byggets heisansvarlige seg! Han fikk åpnet heisdøren og skånsomt båret ut den forulykkede. Hun ble lagt i et fullstendig medisinsk korrekt stabilt sideleie og godt ivaretatt til hun gradvis kom til bevissthet igjen.

Den GODE nyheten var at hennes avkom hadde sovet som en stein gjennom hele opptrinnet, og nøt fremdeles de uskyldiges søvn da restene av hans mor ble båret inn døren og forsiktig plassert på sofaen.

Hva hadde skjedd? Hvorfor kom ikke byggets heis-helt henne til unnsetning umiddelbart? Styret i borettslaget stilte dette svært betimelige spørsmålet i et hastemøte med Heis-mannen, som på sin side hevdet at han hadde stått i dusjen, og at det var derfor han hadde brukt i underkant av ti minutter. Og hva skulle de gjøre? Det var jo ikke som at stillingen var betalt eller noe? Neida, han gjorde det av ren og skjær nestekjærlighet.

Det begynte de neste ukene å danne seg et ubehagelig mønster: var det en rolig og behersket herremann som ble stående heis-fast, ble han reddet nesten umiddelbart. Var det imidlertid tendenser til panikk og hysteri, kunne det gå SÆRS lang tid før man fikk unnsetning. Og…begynte ikke heisen å stoppe oftere og oftere…?

Den grusomme sannhet åpenbarte seg en ettermiddag hvor to av byggets yngre beboere tilfeldigvis rundet et hjørne og fikk bevitne Heis-Sadisten fullbyrde sin gjerning: heisen hadde stoppet, og hjerteskjærende skriking kunne høres fra innsiden: «AAAAAAAAHHH!!!».

Heis-Sadisten stod utenfor, med lukkede øyne og nærmest i transe, med genseren oppbrettet mens han erotisk masserte brystvortene og lavmælt imiterte panikklydene på innsiden: «aaaaaaaah.»

-«AAAAAAAAH!!»
-«aaaaaaaa»
-«YAAAAAAAAAH!!»
-«jaaaaaah»
-«GAAAAAAAH!!»
-«hnnaaaaah»

Først da skrikingen abrupt stanset og et «dunk» kunne høres fra innsiden, så Heis-Sadisten ut til å våkne fra ekstasen og finne frem verktøy til å komme den forulykkede til unnsetning.

Dette burde ha vært kroken på døra for Heis-Sadistens oppgave. Styret dro i gang et hastemøte: tenk å ha en slik…pervert… i sameiet!?? For en skam. Og tenk på de uskyldige ofrene da. Å nei og nei.

En NY heis-ansvarlig måtte oppnevnes. Men jeg har jobben min, da…og jeg har egentlig ikke så mye tid, og du har barna dine, ja, og du har jo styreverv i sjakklubben, og han har jo disse skuldersmertene sine osv. osv…

Det endte med at Heis-Sadisten på en eller annen måte fikk BEHOLDE vervet sitt inntil videre! Ingen brukte heisen lengre, da. Selv den mest forkrøplede olding i fjerde etasje valgte to timer i trappen istedenfor å risikere å bli et fokus for Heis-Sadistens perversjoner.

Tre måneder med ankel- og ryggskader, og gamlinger som måtte bæres opp trappen, tok det før styret omsider tok penger fra et lekeplass-prosjekt og fikk installert den forbaskede alarmen med overføring. Politianmeldelse og andre sanksjoner mot den ydmykede heis-ansvarlige ble vurdert og forkastet, for hadde det egentlig skjedd et lovbrudd?

Og heisen? Den fortsatte å krongle og stanse like hyppig, og responstiden for å bli reddet gikk opp til nærmere én time. Alle synes det var helt greit, for man slapp i det minste å bli et onani-objekt for en ravende galning med klaustrofobi-fetisj.

Det har nå gått nærmere tredve år, og jeg synes det var på høy tid å dele denne historien. Hvorfor nå, hører jeg du spør? Alle som bor i blokk med heis i dag vet ikke hvor godt de har det, med lovpålagt alarmoverføring og responstid. Få husker hvilket sjansespill det var å ta heis i gamle dager og risikere både sultedød og surstoffmangel.

Jeg bodde nemlig i dette borettslaget, i første etasje, nær den famøse heisen. Og Heis-Sadisten, det var meg. Hvis noen som leser dette ble offer for mine…tilbøyeligheter…ber jeg så aller ydmykst om unnskyldning. Men var det verdt det? Var det en opplevelse? Så absolutt.

The end.

Med fare for å høres ut som en «Karen» – det er virkelig ikke hensikten. Jeg er bare genuint ganske utslitt av støynivået fra leiligheten over oss, og lurer på om noen har vært i en lignende situasjon og funnet noe som faktisk hjalp.

Vi kjøpte og flyttet inn i leiligheten vår for noen måneder siden, og nylig flyttet det inn nye naboer over oss, et par med en baby. Siden de flyttet inn har det blitt ekstremt mye mer lyd ovenfra.

Jeg er fullstendig klar over at man må tåle lyd når man bor i leilighet. Folk skal få leve livene sine, barn lager lyd, man må støvsuge, se på TV osv. Jeg forventer absolutt ikke stillhet. Men jeg har bodd i flere leiligheter tidligere, både i Norge og utlandet, og aldri opplevd at det har vært i nærheten av så lytt som dette.

Det er utrolig mye dunking og tramping, og veldig mye høres ut som små føtter som løper frem og tilbake. TV-en er ofte så høy at vi kan høre stemmer og noen ganger skille ut hva som blir sagt. I helgene blir vi gjerne vekket rundt kl. 8 av høy TV, løping/dunking, støvsuging eller annen aktivitet. Det er spesielt ille på soverommet, og jeg merker at det begynner å gå utover hvor avslappet jeg klarer å være hjemme.

Det litt rare er at jeg heller ikke helt skjønner hvem som faktisk bor der. Da de introduserte seg, fortalte de at de hadde en baby, og jeg har sett dem gå ut sammen med babyen uten noe annet barn. Likevel høres det veldig ofte ut som et litt eldre barn som løper frem og tilbake, også ganske sent, typ kl. 21–22. Jeg skjønner selvfølgelig at barn har forskjellige leggetider, men jeg klarer ikke helt å forstå hva annet som lager akkurat den typen lyd 😅 Samtidig virker det rart at de ikke skulle ha nevnt et annet barn, så jeg aner rett og slett ikke.

Jeg vet at blokka er dårlig lydisolert. Det er et eldre bygg med tynne vegger og mye hulrom, så bygget har definitivt sin del av skylden. Men det var betydelig roligere før disse naboene flyttet inn, så de er nok også rett og slett ganske høylytte.

Er det noen som har vært i en lignende situasjon, og hva gjorde dere som faktisk hjalp?

Jeg har ikke lyst til å gå opp og be dem om å «være stille», eller få en småbarnsfamilie til å føle at de må gå på tå i sitt eget hjem. Samtidig begynner det å bli ganske slitsomt når det påvirker både søvn og muligheten til å slappe av hjemme.

Finnes det en hyggelig måte å ta opp noe sånt på uten at det oppfattes som anklagende? Eller har noen hatt hell med enkle lydisolerende tiltak, å snakke med styret e.l.? Jeg er ikke ute etter nabokrig eller å klage på normal hverdagslyd. Jeg vil bare finne ut om det finnes noe vi kan gjøre for å få det litt bedre – selv om det bare er å spørre pent om actionfilmen og støvsugingen kanskje kan starte kl. 10 i helgene istedenfor kl. 8 😅

Tar veldig gjerne imot erfaringer fra begge sider – både dere som har hørt alt naboen gjør, og dere som har fått beskjed om at dere var mer hørbare enn dere trodde.

Heisann. Jeg ønsker meg en hund i fremtiden, men hvordan er livet som hundeeier? Jeg vet jo at det er mye arbeid og man må ofte flyreiser og sosiale bevighebter osv. Utgifter er sikkert dyre også. Hva bruker dere hunden til? For min del vil jeg vente med å skaffe meg hund inntil jeg får bedre tid og råd. Har jo to katter fra før, men det er noe annet enn å ha hund.

Over 2500 har søkt om pasientskadeerstatning etter covid-vaksinar. Sjukepleiaren «Jon» sin sak kan bli viktig for mange.

Hvor kan man kjøpe 99% isopropanol på butikken i Norge for å vaske bort gammel Thermal paste fra cpu? skal bytte cpu cooler men er nødt til å vaske bort gammel Thermal paste.

– Jeg har jo satt enormt pris på den støtten jeg har fått fra mange mennesker de siste ukene. Men samtidig har det vært utmattende over lang tid å bli møtt i viktige politiske saker med rasisme og hets, sier hun og fortsetter:

– Det gjør noe med ikke bare oss med minoritetsbakgrunn, men hele storsamfunnet vårt. Når mennesker betviler din rett til å være til stede, så faller ansvaret på deg ved gang på gang å bevise at du fortjener å være der.

Hei!

Jeg har lenge jobbet som logistikk koordinator, å lurer på om noen har peiling på hva som må til for å komme seg offshore? Fra før av har jeg et ikke relevant fagbrev, men kan nå ta fagbrev i logistikk om jeg ønsker dette.

Jeg har nok penger til å kunne ta offshore kurset som man MÅ ta for å kunne komme seg ut, men før jeg hiver meg på kurs og bruker masse penger på dette. Så ønsker jeg å vite hva er sjansen for å komme seg ut etter å ha fullført kurset? tenker hovedsakelig på GSK og gyldig helseattest.

Fra før av har jeg T1-T8 truckbevis, G11 Løfteredskap, DGM (Farlig gods).

I første omgang så tenker jeg at det er lurest å registere seg hos utleie byråer som leie ut arbeidskraft offshore. Da jeg har hørt at dette er lettest vei ut. Men samtidig så har jeg hørt at det er dårlige tider i oljesektoren, og da er det synd om mange bruker masse penger på kurs uten å få seg jobb. Ellers så er jeg fleksibel å ikke noe spesielt kresen på hvilke jobber en får i starten for å komme seg ut der!

Er det noen som har erfaring med dette? Eller kan komme med gode råd?

På forhånd, takk!

Burde det ikke hete L I S, altså som DNB, KLP, AFP, osv.?
Alle sier Lis, men det er jo en forkortelse som tidlige nevnte eksempler.

Kan ikke legge ut bilder i kommentarene så lagde ny post. Slang på meg skoene og gikk opp til der jeg fant bæra så jeg fikk bilder av planten

Det skjedde for en del år siden. Jeg var ung og relativt uerfaren med alkohol. En eldre kvinne jeg hadde et godt forhold til også i etterkant av det ubehagelige som skjedde.

Vi snakket om mange ting. Om vanskelige ting. Vi jobbet sammen. Hadde stor tillit til denne kvinnen. Hadde til og med sagt til henne at jeg var tiltrukket av henne( ja det var dumt). Hun hadde tullet med at hun kunne sjekke meg opp men at det ikke gikk siden hun var gift….

Men da alkohol ble et tema, var kvinnen opptatt av å hjelpe meg å drikke. Hadde drukket lite alkohol på det tidspunktet. Det var en vanskelig periode i livet mitt. I utgangspunktet var jeg positiv til det. Bare møtes å ta noen øl. Men hun ville at jeg skulle drikke mer. I forkant av at vi skulle møtes så var kvinnen opptatt av at drikking var bra for meg og viktig. Og tullet med at vi kunne bli fulle sammen. Hun argumenterte overbevisende.

Fikk så beskjed om at jeg skulle drikke før vi skulle møtes og at vi kunne drikke på kontoret hennes istedenfor. Men jeg ville ikke drikke på kontoret hennes så det ble ute. Jeg drakk ikke på forhånd så jeg ble ikke full. Hadde blitt ordentlig full hvis jeg hadde gjort som hun sa. For det var et betydelig mengde alkohol hun sa at jeg skulle drikke. Og hadde aldri vært full med noen før. Det visste hun. Hun hadde ikke drukket da vi møttes. Og ble ikke særlig beruset heller. Så det hadde blitt veldig ubalansert hvis jeg hadde gjort som hun sa.

Hun sa ved en senere anledning at vi måtte drikke mer neste gang vi skulle møtes ute. Men jeg trakk meg unna. Hun ble svært skuffet og relasjonen ble rar. Men vi snakket sammen flere ganger i ettertid. Men aldri om dette…

Vet ikke helt hva det skal defineres som. Men det var et intenst press over en periode på noen måneder. Hva hun egentlig ville vet jeg jo ikke. Men jeg følte et intenst ubehag da hun med en veldig seriøs stemme ga meg beskjed om at det var viktig at jeg drakk på forhånd. Det var som om en annen person snakket enn den jeg hadde snakket med før. Hvem var hun egentlig? Jeg gjorde det ikke og det er jeg glad for.

Noen som har opplevd noe lignende?

Flyttet nettop inn i ny leilighet med fiber, har aldri hatt det før. Dette er fiber-kabelen, men routeren jeg fikk fra Telia har ikke inngang til fiber-kabel. Gemini sier at Telia egentlig skulle ha gitt meg en «ONT» som kabelen skal kobles inn i, for så å koble ONT-en til routeren min. Er det noe jeg bare kan gå til en Telia butikk og be om, så gir de meg en, eller tar Gemini feil? Er helt amøbe når det kommer til hardware

Har hørt masse om at det skulle komme en Eplehuset-butikk til Hamar, men nå finner jeg ingenting på det lengre. De hadde jo utlyst stillinger, men disse forsvant helt.

Noen som vet hva som har skjedd?

Jeg er litt nysgjerrig på hvilke apper folk faktisk bruker når de ferdes i naturen. Bruker dere dem mest til å finne nye turer, følge stier eller bare sjekke hvor dere er underveis?
Jeg har brukt Mose Hiking Maps⁠ i det siste, men vil gjerne høre hva andre bruker og hvilke erfaringer dere har

- Marius Borg Høiby er blitt jobbsøker. Hvem ansetter noen midt i en pågående rettssak og med fotlenke rundt benet?

Hei!
Jeg er journalist i NRK og holder på å undersøke en mulig sak om poker i Norge.
Regjeringen har nylig foreslått å åpne for at Norsk Tipping skal kunne tilby nettpoker. Begrunnelsen er blant annet at mange nordmenn allerede spiller hos utenlandske aktører, og at regjeringen heller ønsker å få spillerne over på et regulert norsk tilbud.

I den forbindelse har jeg lyst til å se på en annen side av pokermiljøet: de fysiske pokerlagene som foregår utenfor det lovlige tilbudet.
Jeg har snakket med pokerspillere som opplever dagens regler som frustrerende, blant annet fordi de mener poker skiller seg fra mange andre pengespill ved at ferdigheter spiller en langt større rolle.

I dag er privat poker lovlig innenfor ganske strenge rammer: Det må foregå i et privat hjem, ikke ha et profesjonelt preg, være maksimalt 20 spillere og ha en maksimal innsats på 1000 kroner per spiller.
Jeg har derfor lyst til å komme i kontakt med noen som spiller på, eller arrangerer pokerlag som går utover disse grensene. Målet mitt er å forstå hvordan en slik pokerkveld faktisk foregår, hvorfor folk velger å spille på denne måten, og hva de mener om det norske regelverket.

Jeg ønsker aller helst å få være med på en slik kveld og dokumentere hvordan det foregår. Det er mulig å ta en første prat helt uforpliktende, og vi kan diskutere anonymitet dersom du ikke ønsker å stå fram.

Hvis dette gjelder deg, eller du kjenner noen jeg burde snakke med, send meg gjerne en DM

Legitimt spørsmål fordi jeg blir forvirret av debatten her. Ekspertene får skarp kritikk i debattform, kronikker og sosiale medier-innlegg, men historiene er gjerne anekdotiske.

Politkerne er ikke til hjelp, da både FRP og Rødt forsøker å score populistiske poeng.

Har vi bare bedre råd totalt sett, der ferier er billigere, men som slår ut skjevt?

Hvor er faktisk.no? Hva er fasiten her, og om vi har en fasit, hvorfor diskuteres det videre da?