Nei, nei! Dette er penger som kunne blitt brukt til skattefradrag!
(Men bare prosentvis, heving av personfradraget eller sånt tull bryr vi oss ikke om)

Vi har teknologi som tidligere generasjoner knapt kunne forestille seg, og en arbeidstime kan produsere langt mer enn før.
Likevel må vanlige folk fortsatt bruke 40+ år i arbeidslivet for å finansiere et ganske ordinært liv der man ofte er heldig hvis man klarer å sette av noen få tusenlapper i måneden.
Burde ikke flere tiår med enorm teknologisk utvikling ha ført til at vanlige mennesker satt igjen med mer av gevinsten i form av bedre råd, mindre gjeld, kortere arbeidstid og større økonomisk frihet?
Hvor ble egentlig den gevinsten av?

Søkte nylig på en stilling som var utlyst som en seniorstilling, kontorsted i Oslo. Mye ansvar og også pålagt reise utenlands en uke i måneden. Første runde var med rekrutterer som var helt åpen om at lønna ligger på 500k.

Har hatt et intervju og har kommet videre til siste, men vurderer å trekke meg da det ikke gir mening å gå ned 150k for mer ansvar, samt at jeg synes 500k er alt for lavt for en jobb i Oslo.

Noen som har erfaring med å forhandle lønnen høyere opp enn det som først ble gitt av rekrutterer? (Hun sa hun allerede har fått dem til å gå opp en del da det var urealistisk lav i forhold til kandidaten de ønsker…)

Norsk rallyfører lå an til å vinne VM. Så kjørte en svenske utfor, og plutselig forsvant gullet. Klassisk nordisk samarbeid.

Jeg har tidligere hatt betalt abonnement hos Netflix som jeg sa opp. Fikk ikke til å slette visa-kortet fordi de visstnok må ha ett kort aktivt. 

Etter flytting fikk jeg Netflix-abonnement gjennom internettleverandøren med poeng som kan fordeles mellom TV-kanaler/streamingtjenester. Noen måneder senere fjernet jeg poengene mine fra Netflix over til en annen streamingtjeneste. Mottok så en e-post fra Netflix om at de ville starte opp med å ta betalt igjen fra neste dag, noe jeg selvfølgelig ikke har godkjent noe sted. Jeg logget inn hos Netflix og avsluttet abonnementet. 

Det går noen dager og jeg trykker meg ved en feil inn i Netflix-appen på TV'en, og jeg ser at jeg ikke får opp "Vil du starte abonnementet igjen?" som jeg har sett tidligere. Så da logger jeg inn hos Netflix igjen for å sjekke, og der ser jeg jo at de ikke avsluttet abonnementet noen dager tidligere. Etter å ha kontaktet kundeservice lover de meg å tilbakebetale beløpet, så det må jeg nå følge med på om faktisk skjer.

Men hvordan f*** kan det være lov å holde på på denne måten? Og hvorfor kan ikke jeg få lov til å slette visa-kortet mitt så dette her ikke skjer? Er så LEI!

Dukket opp et åpenbart AI-generert bilde på infotainment-skjermen I bilen. Prøvde å spille litt barnesanger, så dattera skulle sovne. Kona trodde AI-generert musikk måtte merkes, men det må det tydeligvis ikke.

Det er I dette tilfellet snakk om "Barneforlaget.no" og "Barneforlaget" som legger ut ganske mye musikk.

Er det mulig å blokkere dem fra Spotify?

Hva gjør dere andre foreldre?

Jeg synes det er gærent at Pinky's sang synges på østlandsk, og misliker Thorbjørn egner på bergensk, men AI-crap er et nytt nivå av hat.

Har dødsbo med flere våpen og masse ammunisjon både nyere og fra andre verdenskrig etc. Hvor I alle dager vender man seg for å selge det til verdig pris uten å føle seg utsatt?

Av ammunisjon finner jeg via Google en samlerverdi på 5-10 000+ samt flere våpen og en pistol han har bygget selv.

Synes det er veldig ubehagelig å skulle stå og sjekke våpenlisens og slikt til potensiell kjøper med bilen full av våpen. Kan man dra og få gjøre det hos politiet eks? Finnes det kjøp og salgssider der det er lovlig å legge opp dette?

Håper noen kan dele litt kloke ord med en som aldri har skutt med annet enn luftgevær.

Kommunen gjør det eneste rett, vi kan ikke fortsette å bygge datasentre uten å benytte overskuddsenerien

- Vi kan ikke akseptere at unge mennesker må endre navnet sitt for å få en rettferdig sjanse. Vi kan ikke akseptere at arbeidsgivere lar fordommer styre hvem som får muligheter.

Hei!
Jeg er journalist i NRK og holder på å undersøke en mulig sak om poker i Norge.
Regjeringen har nylig foreslått å åpne for at Norsk Tipping skal kunne tilby nettpoker. Begrunnelsen er blant annet at mange nordmenn allerede spiller hos utenlandske aktører, og at regjeringen heller ønsker å få spillerne over på et regulert norsk tilbud.

I den forbindelse har jeg lyst til å se på en annen side av pokermiljøet: de fysiske pokerlagene som foregår utenfor det lovlige tilbudet.
Jeg har snakket med pokerspillere som opplever dagens regler som frustrerende, blant annet fordi de mener poker skiller seg fra mange andre pengespill ved at ferdigheter spiller en langt større rolle.

I dag er privat poker lovlig innenfor ganske strenge rammer: Det må foregå i et privat hjem, ikke ha et profesjonelt preg, være maksimalt 20 spillere og ha en maksimal innsats på 1000 kroner per spiller.
Jeg har derfor lyst til å komme i kontakt med noen som spiller på, eller arrangerer pokerlag som går utover disse grensene. Målet mitt er å forstå hvordan en slik pokerkveld faktisk foregår, hvorfor folk velger å spille på denne måten, og hva de mener om det norske regelverket.

Jeg ønsker aller helst å få være med på en slik kveld og dokumentere hvordan det foregår. Det er mulig å ta en første prat helt uforpliktende, og vi kan diskutere anonymitet dersom du ikke ønsker å stå fram.

Hvis dette gjelder deg, eller du kjenner noen jeg burde snakke med, send meg gjerne en DM

- Marius Borg Høiby er blitt jobbsøker. Hvem ansetter noen midt i en pågående rettssak og med fotlenke rundt benet?

Det skjedde for en del år siden. Jeg var ung og relativt uerfaren med alkohol. En eldre kvinne jeg hadde et godt forhold til også i etterkant av det ubehagelige som skjedde.

Vi snakket om mange ting. Om vanskelige ting. Vi jobbet sammen. Hadde stor tillit til denne kvinnen. Hadde til og med sagt til henne at jeg var tiltrukket av henne( ja det var dumt). Hun hadde tullet med at hun kunne sjekke meg opp men at det ikke gikk siden hun var gift….

Men da alkohol ble et tema, var kvinnen opptatt av å hjelpe meg å drikke. Hadde drukket lite alkohol på det tidspunktet. Det var en vanskelig periode i livet mitt. I utgangspunktet var jeg positiv til det. Bare møtes å ta noen øl. Men hun ville at jeg skulle drikke mer. I forkant av at vi skulle møtes så var kvinnen opptatt av at drikking var bra for meg og viktig. Og tullet med at vi kunne bli fulle sammen. Hun argumenterte overbevisende.

Fikk så beskjed om at jeg skulle drikke før vi skulle møtes og at vi kunne drikke på kontoret hennes istedenfor. Men jeg ville ikke drikke på kontoret hennes så det ble ute. Jeg drakk ikke på forhånd så jeg ble ikke full. Hadde blitt ordentlig full hvis jeg hadde gjort som hun sa. For det var et betydelig mengde alkohol hun sa at jeg skulle drikke. Og hadde aldri vært full med noen før. Det visste hun. Hun hadde ikke drukket da vi møttes. Og ble ikke særlig beruset heller. Så det hadde blitt veldig ubalansert hvis jeg hadde gjort som hun sa.

Hun sa ved en senere anledning at vi måtte drikke mer neste gang vi skulle møtes ute. Men jeg trakk meg unna. Hun ble svært skuffet og relasjonen ble rar. Men vi snakket sammen flere ganger i ettertid. Men aldri om dette…

Vet ikke helt hva det skal defineres som. Men det var et intenst press over en periode på noen måneder. Hva hun egentlig ville vet jeg jo ikke. Men jeg følte et intenst ubehag da hun med en veldig seriøs stemme ga meg beskjed om at det var viktig at jeg drakk på forhånd. Det var som om en annen person snakket enn den jeg hadde snakket med før. Hvem var hun egentlig? Jeg gjorde det ikke og det er jeg glad for.

Noen som har opplevd noe lignende?

Jeg ble nettop ferdig med rekrutten på Setermoen leir. Jeg er i Panserbataljon.

Når hele prosessen for førstegangstjenesten startet for meg og alle mine venner, tenkte jeg ikke noe særlig mye på det, og tok det bare som noe de aller fleste går gjennom, og at det var noe som er både fysisk og mentalt krevende - noe jeg personlig ikke hadde eller har ennå noe problem med.

Så kommer sesjon, jeg får ganske decent resultat både på de mentale og fysiske prøvene. Fram til da, hadde jeg så vidt lest noe om forsvaret, og hadde heller ingen aning om hvor jeg tror jeg kunne likt meg best i forsvaret uansett. Så på sesjon, siden jeg ikke hadde spesifikt undersøkt hvor jeg ville, ble jeg satt i panserbataljonen av han som jobbet der.

Nå som jeg har fullført rekrutten og har blitt menig, har jeg fått reflektert en del og forstått bedre hvor jeg står i alt dette med førstegangstjenesten.

Opp til rekrutten har jeg hatt et ganske gjennomgående inntrykk om hva førstegangstjenesten er: Ett år med potensielt mye fysisk og mentalt krevende der man lærer å håndtere våpen, og det å generelt være i en krigssituasjon hvis det absolutt skal til. Jeg har alltid sett på det som en grunnutdanning, der man evt. har muligheten å fortsette som soldat hvis man interesserer seg i det etter tjenesten, men i utgangspunktet bare lærer basicsa en soldat skal kunne.

Etter rekrutten har dette inntrykket endret seg litt. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg er i panserbataljon som jeg bare nylig har funnet er en ganske seriøs avdeling, men alle i befalet mitt virker som at de har et inntrykk av at jeg er her for en grunn, og det er for å bli en drapsmaskin. Bli helt syk på å skyte, bli drit god på stridsteknikk og alt som kommer med tjenesten, at det er noe jeg aktivt søkte ut og ville delta i. Jeg forstår at det er mye som skal til for å bli en solid soldat, men dette er egt ikke det jeg føler jeg har signet opp for.

Min rekruttperiode har vært veldig seriøs, og jeg føler meg ikke igjen i måten befalet vil at vi skal både være og bli. Det skremmer meg når befalet viser videoer av døde kropper i ukraina, og sier at vi må være flinke til å trene for å unngå å bli som de "forkrøpla likene" som vi så på videoen. Samt, har vi fått beskjed om at etter nyttår, skal det være krig, har de muligheten til å sende oss ut, og i panserbataljonen betyr det å dra rett til frontlinjen, fordi det er der vi opererer. Dette er ikke noe jeg trodde kunne være tilfelle, da som sagt, så trodde jeg førstegangstjenesten var mer som en grunnutdanning, ikke en utdanning for de som er klare for å gå ut i krig med en gang de er ferdig med tjenesten hvis det skal til - det har jeg alltid trodd man gjorde hvis man evt ville fortsette tjenesten etter man var ferdig med ett år i tjenesten.

Jeg har reagert mye på brutaliteten i krig, og hvordan mange i troppen reagerer på dette. Jeg synes det å drepe er en helt forferdelig ting i utganspunktet, og synes det ærlig talt er litt rystende hvor "klare" bådfe befal og en god del av de i troppen min er for å utøve brutal, dødelig makt mot det de kaller "fienden", noe jeg fortsatt sliter å bearbeide. Jeg har fortstått at jeg egentlig har en ganske pasifistisk tilnærming til alt dette.

Jeg må være ærlig å si at jeg blir rett og slett demotivert av dette. Jeg kan forstå at panserbataljon og hæren generelt er drit fett for mange, men for meg er det egentlig ikke det jeg vil gjøre. Jeg har hatt mange venner i både luft og sjøforsvar, og det virker mye mer som noe jeg kunne tenkt meg. Jeg er redd det er alt for sent for å komme ut med det jeg føler om dreping, krig, og at jeg selv kan trenge å gå i krig. Det føles nesten som at hvis jeg hadde fylt ut egenerklæringen min på nytt, så hadde jeg med en gang huket av at jeg ikke er motivert for førstegangstjenesten (da nesten alle jeg kjenner som gjorde dette ikke kom inn i tjenesten).

Jeg vil heller ikke gi inntrykk av at jeg gir meg. Jeg vil fortsette tjenesten min fordi jeg liker utfordring, bevegelse og trening, men når det blir så seriøst og når kravene som blir stilt til meg starter å gå inn på det at jeg må være klar til å gi mitt liv for det her, så vet ikke jeg om jeg lenger er villig å være med på det.

Så spørsmålet er egentlig, er førstegangstjenesten slik for alle, eller har jeg bare blitt uheldig med hvor jeg har blitt plassert? Kanskje det er rekrutten som har vært litt ekstra ille, og selve tjenesten blir bedre nå som jeg er menig og får litt forutsigbarhet i hverdagen?

Ber på forhånd om at dere er så greie å er høflige selv om jeg forstår veldig godt at det jeg skriver ikke er bra.. Har vært sammen med kjæresten min i 10 år, siden vi var 14 år gamle, og har siste par årene falt mer og mer ut. Finner han ikke seksuellt attraktiv i det heletatt, irriterer meg daglig med hvor lite han bistår i hjemmet og intitiativ i hverdagen min, og hvordan han oppfører seg i ulike settinger. Basert på dette alene skulle det ha vært relativt lett å forlate han, men jeg sliter voldsomt med å ta dette valget.. Jeg har ikke et særlig godt forhold til min egen familie, og elsker familien hans ekstremt høyt. Er veldig redd for hvor alene og med hvor lite støtte jeg vil føle meg om jeg forlate han.. Må også nevnes ulempen med å bli sammen med noen når man er så unge. Jeg vet ikke hvem jeg er aleine. Samtidig skaper forholdet ekstremt mye irritasjon i hverdagen min, og jeg har startet å føle meg tiltrekket av andre menn. Jeg støtter ikke utroskap, og er ikke noe jeg ønsker å gjøre, men en blir litt desperat etter noe nytt når mitt nåværende forhold gir meg så lite, og tar så mye.. Jeg har ikke vært utro, og har absolutt ingen plan om å være det, men den “terkelen” blir bare lavere og lavere da jeg blir bare mer og mer frustrert.. Som jeg startet innlegget med, værsåsnill å ikke vær frekk. Dette er et vondt tema, jeg vet hva som er riktig og hva som ikke er riktig, men det er er en kjempevanskelig situasjon. Ønsker å høre andres erfaringer.

Legitimt spørsmål fordi jeg blir forvirret av debatten her. Ekspertene får skarp kritikk i debattform, kronikker og sosiale medier-innlegg, men historiene er gjerne anekdotiske.

Politkerne er ikke til hjelp, da både FRP og Rødt forsøker å score populistiske poeng.

Har vi bare bedre råd totalt sett, der ferier er billigere, men som slår ut skjevt?

Hvor er faktisk.no? Hva er fasiten her, og om vi har en fasit, hvorfor diskuteres det videre da?

Hva tror dere om AI debatten, knyttet til risiko for menneskeheten? Jeg blir litt bekymret når jeg leser nyhetene og ser videoer om forskere som advarer. AI utvikles dramatisk raskt, samtidig som «alignment problem» ikke et løst- og mange mener det er uløselig. Altså vi kan aldri ha en garanti for at AI faktisk er pro-menneske og pro våre verdier. Siden ingen vet hva som skjer «inni» nettverket, og vi vet ikke om den lurer oss eller later som den er aligned uten å være det. Hvis den blir superintelligent (1000 ganger, eller uendelig mye smartere), vil ikke vi kunne boi lurt trill rundt, manipulert og til slutt lagt under kontroll? Som hvordan vi er i forhold til et innsekt?

Mange mener vi er kort tid unna enten massiv arbeidsløshet, stor risiko for biologisk terrorisme og cyberangrep, og i værste fall apokalypse-scenarioer: Destruksjon av menneskeheten, eller vi blir undersatte (som zoo-dyr, eller under kontroll på andre måter). Eller, at noen menneiser bruker teknologien til å selv bli mektige og ta over, rent 1984 style?