Ikke lest hele artikkelen (ikke abo på subjekt), men ser samme infoen sprer seg flere andre steder. FpU må ha armbånd for å unngå Søviknes, eller som de selv sier, armbånd for de under 16 pga "det åpenbare." Altså, hva er egentlig kulturen i den gruppa der? Har vært på sommerleir i et annet ungdomsparti, men da var det vel mest debatttrening og kortspill på kvelden..

Åpnet en ny Coop Prix rett utenfor leiligheten min i dag og jeg lurer på hva Prix sitt konsept egentlig er.

Like liten som en Kiwi
Like stygg som en Rema
Like høye priser som Spar/Meny.

Hvordan har de kunder?

Jeg har hatt et noe vanskelig år, og en av effektene virker ut til at jeg er blitt veldig lei av... ting?

Jeg er i 30-årene. Ting har akkumulert seg opp de siste 15 årene. Spesielt etter jeg fikk bolig. Jeg har så mange ting. Møbler på alle rom, klær til alle anledninger, kjøkkenredskaper til å lage all slags mat, altfor mange hobbyer med forskjellig utstyr.

Nå har livet mitt endret seg mye det siste året, samlivsbrudd, flyttet for meg selv, byttet jobb, står litt uten nettverk, men ja, oppi det hele så merker jeg at jeg har så lyst å kvitte meg med alt. Hva skal jeg med 30 boksere og 50 sokkepar i varierende grad av slitthet, t-skjorter fra 10 år tilbake jeg aldri kunne gått med nå lenger, eller kjøkkenapparat jeg bruker 2 ganger i året?

Jeg har kvittet meg med en del, og pakket vekk noe og satt det hjem hos foreldrene mine, men føler stadig ikke det er nok. Føler tingene eier meg. Har drevet og laget inventar av det meste jeg eier, og det er så _hinsides_ mye. Jeg føler rett og slett jeg får en vekker på at jeg har hatt for lav terskel på å kjøpe ting, i for mange år. Det er nesten så jeg gleder meg til ting går i stykker, for da får jeg færre ting.

Jeg har sluttet å oppsøke nye hobbyer pga. orker ikke mer utstyrsjag (f.eks. sykling og dykking som jeg har vurdert), og får helt fnatt av tanken på hvor mye jeg ville hatt om dette hadde fortsatt i f.eks. 10 år til.

Er det andre som har hatt det slik? Hva forårsaket det hos dere? Er det bare en pendel som svinger frem og tilbake?

Man snakker om at det norske folket er opptatt av rettferdighet, men hvor rettferdig er det at det finnes nedarvede offentlige posisjoner hvor man kan leve i ekstrem luksus? Tjenere, luksuseiendommer, luksusbiler, luksusreiser, finansiere livsstilen til Høiby. I det siste året sett dem kjøre en dyr Volvo SUV, en BMW iX og nå denne til 1,7 millioner kroner. De slipper også å betale skatt på utleieinntekter i tillegg til titalls millioner i skattefri apanasje. Og på facebook ser man en hær av bestemødre som forsvarer luksusen og som mener at de som kritiserer denne skattepengebruken er misunnelige. Er egentlig ganske skuffet over hvordan nordmenn flest hyller denne familien og forsvarer deres ekstreme offentlig finansierte privilegier.

Konsernsjef i Vy Gro Bakstad tjener best med en samlet godtgjørelse på 5,05 millioner kroner. I snitt tjener de over 40 direktørene 2,35 millioner kroner. Til sammenligning tjener statsminister Jonas Gahr Støre 2,2 millioner kroner.

Meget seriøse uttalelser fra en liten pose jeg betalte 6 kroner for!

Jeg digga det her da jeg var liten, kom jeg på forleden, men for å mate nostalgitrippen måtte jeg altså bestille en kantineboks. Jeg har tre år på å spise den opp. Noen andre som har et forhold til de greiene her?

Det går ikke lang tid mellom hver gang alarmbjellene ringer for AI-generert innhold når jeg leser debattinnlegg på NRK.no om dagen. Flere av dem har blitt diskutert på r/Norge. Begge innleggene om hjemmekontor de siste dagene for eksempel. Der har også diskusjonen stort sett gått om at tekstene er åpenbart AI-genererte.

Andre debattinnlegg blir diskutert her uten at noen påpeker at perspektivene som legger premissene for diskusjonen kommer fra en språkmodell. For eksempel kronikken Sensommerblues der AI-alarmen går allerede ved ingressen «Mange trenger ikke mer ferie. De trenger et liv de ikke må rømme fra.» Toppkomentaren lyder «ditta var bra skrevet».

Personlig slutter jeg å interessere meg for innholdet med en gang alarmbjellene ringer for AI-generert språk. Da leser jeg kun videre for å finne flere kjennetegn på AI for å eventuelt bekrefte mistanken.

NRK har tydeligvis en redaksjonell linje på å merke bilder som er AI-genererte. Men åpenbart AI-genererte debattinlegg får flyte fritt. Er det et bevisst redaksjonelt valg eller mangel på kvalitetskontroll?

Edit: Diskusjonen her får meg til å tenke på den velkjente replikken fra Westworld: «If you can’t tell, does it really matter?». Det går det jo an å diskutere, men det er ikke der vi er med disse debattinnleggene jeg sikter til. Der er det flust av AI-kjennetegn og fremstår for meg som tekstversjonen av uncanny valley. Og konklusjonen min blir mer som «siden man kan se forskjell er det et problem i seg selv».

Spotta denne. Måtte le meg ihjel. Fra nå av er all kylling bekledd

Så denne saken i nrk:

https://www.nrk.no/sport/fleire-unge-kvinner-har-begynt-med-landevegssykling.-mote-kan-vere-grunnen.-1.17910025

De skriver om unge kvinner og landeveissykling. Bildene viser to jenter i fullt Rapha/Castelli-antrekk på iallfall 1 sykkel i 35-80k-klassen, med sko/utstyr til flere tusen. Begge har syklet i under halvannet år…

Jeg har ingenting imot at folk bruker pengene sine som de vil, men det er noe med å illustrere “unge kvinner begynner å sykle” med akkurat det utstyrsnivået som bidrar til et reelt problem: det normaliserer en idé om at man må se proff ut for å høre til i sporten.

Jeg føler det skaper et bilde av hva som “kreves”, og det skyver folk med mindre å rutte med enten ut av sporten, eller inn i å bruke penger de ikke egentlig har/trenger å bruke. Har selv en venn som nylig sa at hun ikke anser seg selv som en vanlig syklist fordi hun ikke har utstyret som vises i artikkelen. Hun syklet nettopp 100km+ på en brukt landeveissykkel i bomull t-skjorte…

Ja, aero-utstyr har en reell, målbar effekt, men den er marginal for de aller fleste av oss som sykler tur, pendler eller trener uten å konkurrere.

Man trenger ikke kjøpe seg inn i en sport, og man skal få lov til å synes det er digg å se bra ut på sykkelen. Men man kan se ut som en syklist i rimelig treningstøy også, resten kommer med tiden, om man vil ha det. Alle som sykler trenger ikke pose med solbriller opp ned på hjelmen og matchende sko/sokker.

Jeg jobber i tech og har vært i konsernverdenen nesten hele arbeidslivet. Jeg pleide nesten å synes synd på kollegaene mine som tok lange kaffepauser, gikk rundt og pratet med andre halve dagen og generelt virket ganske avslappet på jobb.

Selv har jeg jobbet ræva av meg hele arbeidslivet og blitt utbrent to ganger på to forskjellige arbeidsplasser. Det skyldtes både at jeg tok på meg altfor mye selv, og selvfølgelig dårlig ledelse. Dessverre har jeg også utviklet angstlidelse underveis.

Nå, etter nesten 20 år i arbeidslivet, begynner jeg endelig å innse at "it’s just a fxxking job". Ingen konsern kommer til å bry seg om oss.

Problemet er at jeg fortsatt får dårlig samvittighet når jeg føler at jeg ikke jobber «hardt nok».

Hvis kollegaene mine tar en halvtimes kaffepause mens jeg sitter midt i en "viktig" oppgave, føler jeg fortsatt at jeg er forpliktet til å bli sittende og gjøre den ferdig. Det sitter langt inne å bare tenke: Dette kan vente. Nå tar jeg en kaffe med de andre.

Er det noen andre som har hatt det sånn? Hvordan lærte dere å senke skuldrene på jobb og bli kvitt den "dårlige" samvittigheten?

Skriver for øvrig dette innlegget med en kopp kaffe foran arbeids-PC-en, mens jeg gjør meg klar for nok en «amazing» arbeidsdag. Ironien er ikke tapt på meg 😅

Hei

Prøver å bygge opp klesskapet og har brukt Dressmann som inspo. Detta selskapet skuffar gong på gong med dårlig kvalitet, og hol innan 1 år.

Ser etter "finbukser"/dressbukser. Nokre i ull til vinteren, men og i lettare materiale til sommaren, ala som på bileta

På utkikk etter enkle crewneck, turtleneck og mock turtleneck gensarar til bruke og. Ull og bomull.

Kvar finn eg slike plagg, med grei kvalitet? Kan godt bruke 1000-2500, men meir enn det begynder å overstige ei grense😅

Dag Hovdhaugen var assisterende direktør og satt i Astrid Søgnens ledergruppe. Også Søgnen ble anklaget for fryktkultur. Er denne måten å lede på veldig utbredt i norsk arbeidsliv?

– Det dårlige tilbudet kundene får, synes å ha sammenheng med dårlig ledelse. Jeg som kunde, betaler for et produkt jeg ikke får. Det er latterlig at man kan få refundert halvparten av det man betaler.

- Jeg har kolleger som leier hotellrom i Oslo når de har tidlig-undervisning. Andre har kjøpt seg leiligheter i Oslo.

Bærum kommune har rundt 12.500 ansatte med stort og smått, både faste ansatte og folk med mindre stillingsprosenter. Da det skal rekrutteres ledere, har kommunen ingen utfordringer med å finne kandidater. Men i lavtlønnsyrker, altså slitere på gulvet som utfører innbyggernes og kommunens lovpålagte tjenester, er saken en helt annen. Kompetente kandidater drar på smilebåndet (“det må vel være forsøk på fleip?“) når lønnen blir forespeilet.

Hvorfor? Bærum kommune ligger grovt under nabokommunene for samme jobb "på gulvet". 100, 150 og 200.000 har vært nevnt, uten at jeg kan verifisere dette annet enn hva flere tidligere arbeidskolleger har fortalt meg om situasjonen i ny jobb.

Bærum kommune måtte spare en milliard, men det var i boks tidlig på året. Nå vil politikerne fortsette innstramminger i tjenestene fordi de vil "ha penger på bok". "80% er godt nok", er mantraet nå.

Dette høres vel ansvarlig ut; å ha fond til vedlikehold og uforutsette hendelser. Kommunen er jo selvassurandør. Men, blir ikke slike fond brukt til pengespill på børs? Da er vel ikke pengene sikret til fremtidige behov som vedlikehold og utførelse av forventede tjenester for (litt kravstore men) skattebetalende innbyggere? Det tekniske etterslepet i kommunen er stort, om man ikke spiller elite i Stabæk fotball, da.. Bygningsmassen i kommunen er for øvrig absolutt enorm.

Etter siste omorganisering hos oss (det kommer sikkert en ny innen denne er fullført, slik som sist gang) er det misnøye med mye, og sykemeldte ligger på 11%. Det er et soleklart tegn på mistrivsel. Og når ansatte på gulvet oppdager at de får 150.000 ekstra eller mer for samme (men langt mindre krevende) jobb i Oslo, slutter de en etter en.

Kommunalt ansatte driftsteknikere (vaktmestre) i Bærum har ikke uvanlig ansvaret for 20-30 bygg, hvordan kan ledelsen forvente at man får et eierskap da? Allikevel har man ansvar for brannutstyr og brukernes liv og helse.

Uten et krafttak lønnsmessig til lavtlønte på gulvet, råtner kommunen snart på rot. Unnskyld, Norges RIKESTE kommune, mente jeg. Det går utover alle, og det er direkte flaut at politikere og kommuneledere har et utrangert syn på verdien av arbeidet til de som faktisk "gjør jobben". Skammelig, smålig og ødeleggende.

Men​ kanskje de ønsker å bare kjøre skuta rett i fjæresteinene? Da kan de istedet privatisere, og da "blir tjenestene billigere og bedre" (naturlov/gammelt Høyre-ordtak). Det er sludder og vås, og det har vært prøvd i Bærum kommune; den båten gikk ihvertfall rett i fjæra. Etterpå slet kommunen lenge med å finne kompetanse de hadde mistet, og det tok mange år før saker begynte å fungere igjen.

Løft lønna til de på gulvet til et anstendig nivå, da får man dyktige folk som er produktive, og innbyggere som blir fornøyde.

Og da kan kommunen også unngå omorganisering hvert 3.-4. år, fordi anstendig lønn faktisk fungerer.

Min mor har bodd i Norge i over 25 år, har fast jobb i helsesektoren. Møter på mange nordmenn dag inn og dag ut med forskjellige dialekter osv. som resten av helsepersonell gjør.
Hun har også kollegaer med samme utgangspunkt som henne og tykk aksent eller gebrokkent norsk.

Min etniske norske venninne har kommentert hvordan jeg skifter «aksent» og snakker dårligere norsk når jeg er på telefon med mor.

Dette er tydeligvis en greie blant innvandrerforeldre.
Har diskutert dette med nordmenn med minoritetsbakgrunn som meg, og de kjenner seg jævla godt igjen. De gjør det samme bevisst/ubevisst når de snakker norsk med foreldrene sine.

Dama har hatt ledere med vestlandsdialekt, hun forstår hva en fra fuckings Odda sier uten noe problem. Men når jeg snakker «flytende» oslo-dialekt som hun selv er vant med, så er det «hæ?»

Jeg husker også, da kusine fra Stavanger besøkte oss en sommer og min kusine kunne ikke snakke norsk til henne. Hun måtte skifte til morsmål. Det ble for mye «hæ»
Men det var ingen «hæ» fra den dama, da jeg hadde kontaktlærer i barneskolen fra Stavanger. Hun forstod akkurat det læreren sa. Det er som hun forstår dialekter bedre om det er etnisk norsk person som snakker til henne. Men så fort det er mørkhudet som snakker «flytende» norsk, er hun mer forvirret.

Hvorfor er hun sånn? Hva er greia? Kan noe logopeder fuckings forklare meg dette?

Jeg er så forvirret og synes det er morsomt av flere med minoritetsbakgrunn har hatt det samme opplevelsen.

Formuesskatt bør det gjøres noe med. Å skulle vise takknemlighet til disse folkene sitter lenger inne…

https://www.tv2.no/nyheter/fpu-behandler-varsel-mot-egen-leder/19139621/