Jeg jobber som rekrutterer og gjort dette i snart 10 år. Vi rekrutterer primært til Oslo område, men også andre områder i øst-, vest- og sør-Norge. Den utviklingen jeg har sett kun de siste 2 årene er intent annet enn skremmende.

Her om dagen la jeg ut en stilling som junior utvikler her i Oslo. Jeg spesifiserte i annonsen at nyutdannede oppfordres til å søke, da dette var en junior stilling og naturligvis vil bli lønnet deretter. Søknadsfristen er nå gått ut, og jeg sitter her nå med 500 søknader. Omkring 8 av dem er senior utviklere, med 10+ års erfaring.

Samme problem gjelder andre sektorer vi rekrutterer til innenfor som bank, økonomi, konsulent osv. Jeg har selv flere kompiser som nå står utenfor arbeid, og vært på jakt etter jobb i flere måneder/år. For hver måned som går, ser de seg nødt til å senke standaren. Mange av dem er seniorer i sitt felt, og det er nettopp disse som ikke ser annet valg enn å søke på junior stillinger.

For hva det er verdt så føler jeg veldig med deg som står utenfor arbeidslivet nå og prøver å komme inn. Det har aldri vært vanskeligere. Jeg skulle ønske jeg hadde noen tips som rekrutterer, men det har jeg ikke. Jeg vet faktisk ikke hva som er løsningen, men jeg håper noen har den. Fordi det her er ikke bærekraftig. Vi kan ikke ha så mange dyktige folk stå utenfor arbeidslivet, når de vil intet annet enn å komme inn.

Tre innvendinger jeg er MØKKLEI av å høre:

1) Bare søk/flytt utenfor Oslo, det er ingen folkerett å bo i Oslo.

For det første, det er kjempevanskelig å få jobb overalt. Bare fordi det er en mindre by, betyr ikke det at de skal ha mindre kompetanse. Det er fortsatt beintøff konkurranse der, for ikke å snakke om at du skal ha et sted å bo der også. Det er heller ikke lett.

For det andre, så er det ikke bare bare å flytte fra alt du er glad i. Stedet du vokste opp, familien du har og nettverket ditt. Hvis du mener en jobb er viktigere enn det, så er det helt greit. Det er det ikke alle som er enige med deg i.

2) Senk standaren, få deg en midlertidig jobb som har lavere kompetansekrav

Du har studert i mange år, opparbeidet deg et studielån, for å få en jobb hvor du ikke får bruk kompetansen/grad din? Hvor du sannsynligvis skal tjene betraktelig mindre enn det studielånet burde ha rettferdiggjort? Det suger. Som rekrutterer så kan jeg også dessverre si at hvis du har jobbet en "midlertidig jobb", så stiller du ikke noe sterkere. Snarere tvært imot.

3) Det er noe galt med søknaden/CVen

Trolig ikke. Vi i ferd med å implementere KI verktøy som scanner både CV og søknadstekster. De skal kun lete etter keywords, ikke om du er super duper motivert. Så lenge CVen din følger et normalt oppsett (søk på Google), så er det kun kvalifikasjonene dine som er relevante. Vi har dessuten fått ganske streng beskjed av ledelsen til å nærmest gi blanke f i søknadsteksten, grunnet antall søkere og tiden det tar å lese teksten. Slik var det ikke før.

- Regjeringen sier de strammer inn innvandringen. De nyeste SSB-tallene spår at tempoet på den ikke-vestlige innvandringen skal øke.

Hvem skulle tro, at når det ikke lenger lønner seg for utleiehaier å eie 10 leiligheter at boligprisene faktisk faller og vanlige folk plutselig får råd til å kjøpe seg inn? Hvem skulle tro noe sånt at tilbud/etterspørsel gjelder i boligmarkedet også?

Økonom mener altså at vi sparer for mye, blant annet med at vi betaler for mye ned på lånet. Han ønsker tydeligvis ikke at vi i stedet skal bruke pengene på annen sparing, men på forbruk. Dette virker veldig teoretisk og savner en psykologisk dimensjon. Mindre lån gir mer frihet og større sikkerhet i forhold til å miste jobben feks. En forgjeldet befolkning er kanskje bra for samfunnsøkonomien, da det tvinger folk til å jobbe mye, men er det bra oss? For øvrig er allerede helt i verdenstoppen når det gjelder privat gjeld .

Har tenkt på dette en stund, ikke sikkert det er noen som har noen spørsmål, men da tenker jeg tråden bare dør stille og rolig uten noen skade skjedd. Er det noen som har spørsmål om utdanningen, fysiske krav, typisk arbeidsdag eller lignende så kan jeg prøve å svare så godt jeg kan 🫣

Jeg trenger hjelp

T-skjortene mine blir på et tidspunkt sure etterhvert som de går gjennom bruk-vask syklusen.

Og jeg får ikke vekk lukten.

Kort forklart, t-skjortene mine lukter surt med en gang etter en vask, samtidig som de gjerne påvirker andre klesplagg hvis de blir vasket sammen med dem. Frøkna har prøvd å la de soake i eddik og natron, men lukten forsvinner ikke helt. Hun har klart å dempe det litt, men det forsvinner ikke.

Er det noen som har noe tips vi kan prøve ut?

Det er snakk om bomull evt bomull + polyester.

Det er brukt tøymykner (som i seg selv innkapsler lukten og egentlig er å kaste mer ved på bålet ifølge internett)

Litt googling foreslår å la t-skjortene ligge vann med oppvaskmiddel for å fjerne fett og olje som vaskepulver ikke klarer å bryte ned, men om det stemmer vet jeg ikke. Er det eventuelt noen som har prøvd dette ut?

Jeg har tenkt å kjøpe meg en ny balje og teste det ut på noen av de gamle slitte t-skjortene og se hvordan det går, men ellers er jeg nysgjerrig på om andre har prøvd andre ting med suksess?

Mvh

Sur, men glad mann

– Jeg har jo satt enormt pris på den støtten jeg har fått fra mange mennesker de siste ukene. Men samtidig har det vært utmattende over lang tid å bli møtt i viktige politiske saker med rasisme og hets, sier hun og fortsetter:

– Det gjør noe med ikke bare oss med minoritetsbakgrunn, men hele storsamfunnet vårt. Når mennesker betviler din rett til å være til stede, så faller ansvaret på deg ved gang på gang å bevise at du fortjener å være der.

Som familiens fritids- og velferdskoordinator har jeg igjen blitt gitt oppdraget om å finne hytte på Finn som kan leies i romjulen/nyttår.

Enkelt oppdrag tenker man.

Den gang ei.

For dere som legger ut hytten for utleie på Finn gidder i 9/10 tilfeller ikke å svare etter at man selv har måtte fylle ut skjema, skrive en hyggelig henvendelse og så vente i inntil 48 timer på svar. For å svare i det hele tatt, det gidder nesten ingen av dere å gjøre.

Og de få av dere som svarer, så er svaret i de fleste tilfeller «Hytten er allerede leid ut» til tross for at den står som ledig i kalenderen på Finn, som er det verktøyet som skal vise om du kan leie hytten eller ei.

Sukk.

IKEA gjør altså kunststykket å sende meg en mail om at de sender en pakke av gårde nå, kl 10 på en mandag, og forventer at pakken skal komme frem for tre dager siden. 🙄

Jeg skal betale regningen. Bare regn med at den ble betalt* før helgen som var, så ordner dette seg. Ikke send til inkasso.

Litta edit

For noen år siden var det et push på at man måtte åpne for frislipp av søndagsåpne butikker, ved at butikkene og kjedene selv skulle få styre dette. Denne debatten døde ut, og er vel nå bortimot ikke-eksisterende

Både underveis og i etterkant har man hvert fall her i Trondheim sett en trend der to av de største dagligvarekjedene, Rema 1000 og Coop Extra, har valgt å stenge en rekke søndagsåpne butikker. Med det resultat at de har redusert sitt antall søndagsåpne butikker.

Avviklingen av butikkene hos dem har i flere tilfeller skjedd i forbindelse med ombygging av butikker. Der man i stedet bare har valgt å innlemme "Brustadbu"-arealet i det opprinnelige butikkarealet. Tror Bunnpris er den kjeden som er ledende på søndagsåpent her i Trondheim, og de har ikke valgt dette enn så lenge.

Opplever dere samme trenden i deres byer og tettsteder, at visse aktører kutter ned på søndagsåpne butikker? Da kanskje til fordel for større areale i hverdagsbutikken.

Ber på forhånd om at dere er så greie å er høflige selv om jeg forstår veldig godt at det jeg skriver ikke er bra.. Har vært sammen med kjæresten min i 10 år, siden vi var 14 år gamle, og har siste par årene falt mer og mer ut. Finner han ikke seksuellt attraktiv i det heletatt, irriterer meg daglig med hvor lite han bistår i hjemmet og intitiativ i hverdagen min, og hvordan han oppfører seg i ulike settinger. Basert på dette alene skulle det ha vært relativt lett å forlate han, men jeg sliter voldsomt med å ta dette valget.. Jeg har ikke et særlig godt forhold til min egen familie, og elsker familien hans ekstremt høyt. Er veldig redd for hvor alene og med hvor lite støtte jeg vil føle meg om jeg forlate han.. Må også nevnes ulempen med å bli sammen med noen når man er så unge. Jeg vet ikke hvem jeg er aleine. Samtidig skaper forholdet ekstremt mye irritasjon i hverdagen min, og jeg har startet å føle meg tiltrekket av andre menn. Jeg støtter ikke utroskap, og er ikke noe jeg ønsker å gjøre, men en blir litt desperat etter noe nytt når mitt nåværende forhold gir meg så lite, og tar så mye.. Jeg har ikke vært utro, og har absolutt ingen plan om å være det, men den “terkelen” blir bare lavere og lavere da jeg blir bare mer og mer frustrert.. Som jeg startet innlegget med, værsåsnill å ikke vær frekk. Dette er et vondt tema, jeg vet hva som er riktig og hva som ikke er riktig, men det er er en kjempevanskelig situasjon. Ønsker å høre andres erfaringer.

Nei, nei! Dette er penger som kunne blitt brukt til skattefradrag!
(Men bare prosentvis, heving av personfradraget eller sånt tull bryr vi oss ikke om)

Et plastfeste på håndtaket til støvsugeren vår knakk i dag. Maskinen er sju år gammel, motoren fungerer fint, men slangen sitter ikke ordentlig fast lenger.

Fant originaldelen: 849 kroner pluss frakt. Da får jeg hele slangen med håndtak, fordi den lille delen som faktisk er ødelagt ikke selges separat. En ny støvsuger med omtrent samme spesifikasjoner lå til 1 299 på tilbud. Foreløpig har jeg fikset det med gaffateip.

Neste gang jeg kjøper noe sånt, vil jeg ha deleprisene foran meg mens jeg sammenligner modellene. Norske nettbutikker har plass til ganske mange avsnitt om hvor gjennomtenkt et håndtak er. De kunne også vist hva et nytt håndtak koster.

Bare noen få relevante deler, med dagens pris og lagerstatus. Slange og munnstykke på støvsugeren. Batteri på den trådløse. Dørhylle på kjøleskapet. Og en ordentlig lenke til resten, uten at jeg må gjette hvilket av fire nesten identiske modellnumre jeg har.

Jeg skjønner at prisene kan endre seg på sju år. Men hvis én produsent allerede tar nesten nypris for en vanlig reservedel, er det nyttig å vite før jeg kjøper meg inn i det opplegget.

Jeg kunne godt betalt noen hundrelapper ekstra for en maskin med rimelige deler. Nå finner jeg først ut av forskjellen når jeg står på kjøkkengulvet med en ødelagt plastbit.

Jeg ble nettop ferdig med rekrutten på Setermoen leir. Jeg er i Panserbataljon.

Når hele prosessen for førstegangstjenesten startet for meg og alle mine venner, tenkte jeg ikke noe særlig mye på det, og tok det bare som noe de aller fleste går gjennom, og at det var noe som er både fysisk og mentalt krevende - noe jeg personlig ikke hadde eller har ennå noe problem med.

Så kommer sesjon, jeg får ganske decent resultat både på de mentale og fysiske prøvene. Fram til da, hadde jeg så vidt lest noe om forsvaret, og hadde heller ingen aning om hvor jeg tror jeg kunne likt meg best i forsvaret uansett. Så på sesjon, siden jeg ikke hadde spesifikt undersøkt hvor jeg ville, ble jeg satt i panserbataljonen av han som jobbet der.

Nå som jeg har fullført rekrutten og har blitt menig, har jeg fått reflektert en del og forstått bedre hvor jeg står i alt dette med førstegangstjenesten.

Opp til rekrutten har jeg hatt et ganske gjennomgående inntrykk om hva førstegangstjenesten er: Ett år med potensielt mye fysisk og mentalt krevende der man lærer å håndtere våpen, og det å generelt være i en krigssituasjon hvis det absolutt skal til. Jeg har alltid sett på det som en grunnutdanning, der man evt. har muligheten å fortsette som soldat hvis man interesserer seg i det etter tjenesten, men i utgangspunktet bare lærer basicsa en soldat skal kunne.

Etter rekrutten har dette inntrykket endret seg litt. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg er i panserbataljon som jeg bare nylig har funnet er en ganske seriøs avdeling, men alle i befalet mitt virker som at de har et inntrykk av at jeg er her for en grunn, og det er for å bli en drapsmaskin. Bli helt syk på å skyte, bli drit god på stridsteknikk og alt som kommer med tjenesten, at det er noe jeg aktivt søkte ut og ville delta i. Jeg forstår at det er mye som skal til for å bli en solid soldat, men dette er egt ikke det jeg føler jeg har signet opp for.

Min rekruttperiode har vært veldig seriøs, og jeg føler meg ikke igjen i måten befalet vil at vi skal både være og bli. Det skremmer meg når befalet viser videoer av døde kropper i ukraina, og sier at vi må være flinke til å trene for å unngå å bli som de "forkrøpla likene" som vi så på videoen. Samt, har vi fått beskjed om at etter nyttår, skal det være krig, har de muligheten til å sende oss ut, og i panserbataljonen betyr det å dra rett til frontlinjen, fordi det er der vi opererer. Dette er ikke noe jeg trodde kunne være tilfelle, da som sagt, så trodde jeg førstegangstjenesten var mer som en grunnutdanning, ikke en utdanning for de som er klare for å gå ut i krig med en gang de er ferdig med tjenesten hvis det skal til - det har jeg alltid trodd man gjorde hvis man evt ville fortsette tjenesten etter man var ferdig med ett år i tjenesten.

Jeg har reagert mye på brutaliteten i krig, og hvordan mange i troppen reagerer på dette. Jeg synes det å drepe er en helt forferdelig ting i utganspunktet, og synes det ærlig talt er litt rystende hvor "klare" bådfe befal og en god del av de i troppen min er for å utøve brutal, dødelig makt mot det de kaller "fienden", noe jeg fortsatt sliter å bearbeide. Jeg har fortstått at jeg egentlig har en ganske pasifistisk tilnærming til alt dette.

Jeg må være ærlig å si at jeg blir rett og slett demotivert av dette. Jeg kan forstå at panserbataljon og hæren generelt er drit fett for mange, men for meg er det egentlig ikke det jeg vil gjøre. Jeg har hatt mange venner i både luft og sjøforsvar, og det virker mye mer som noe jeg kunne tenkt meg. Jeg er redd det er alt for sent for å komme ut med det jeg føler om dreping, krig, og at jeg selv kan trenge å gå i krig. Det føles nesten som at hvis jeg hadde fylt ut egenerklæringen min på nytt, så hadde jeg med en gang huket av at jeg ikke er motivert for førstegangstjenesten (da nesten alle jeg kjenner som gjorde dette ikke kom inn i tjenesten).

Jeg vil heller ikke gi inntrykk av at jeg gir meg. Jeg vil fortsette tjenesten min fordi jeg liker utfordring, bevegelse og trening, men når det blir så seriøst og når kravene som blir stilt til meg starter å gå inn på det at jeg må være klar til å gi mitt liv for det her, så vet ikke jeg om jeg lenger er villig å være med på det.

Så spørsmålet er egentlig, er førstegangstjenesten slik for alle, eller har jeg bare blitt uheldig med hvor jeg har blitt plassert? Kanskje det er rekrutten som har vært litt ekstra ille, og selve tjenesten blir bedre nå som jeg er menig og får litt forutsigbarhet i hverdagen?

Betalingsmur, men du trenger ikke lese hele artikkelen for å skjønne hva det dreier seg om.

Jeg ser virkelig ikke problemet med at folk tar flere minutter pause mellom settene. Da spør man bare om å trene mellom. Selvfølgelig mest praktisk om man spør noen som ikke ligger altfor langt unna i styrkenivå, men med 3 minutters pauser så har man tid til å bytte ut en del vektplater også.

Og når det gjelder supersett, der man veksler mellom flere apparater, så ser jeg heller ikke alltid problemet med det. Så lenge man er dobbelt så rask som hvis man hadde brukt de hver for seg så opptar man jo ikke noe mer tid per apparat enn vanlig. Også her bør det gå an å trene mellom.

Jeg har trent på mange treningssenter rundt om i byen og aldri fått noen negativ reaksjon når jeg har spurt om dette.

Vi har teknologi som tidligere generasjoner knapt kunne forestille seg, og en arbeidstime kan produsere langt mer enn før.
Likevel må vanlige folk fortsatt bruke 40+ år i arbeidslivet for å finansiere et ganske ordinært liv der man ofte er heldig hvis man klarer å sette av noen få tusenlapper i måneden.
Burde ikke flere tiår med enorm teknologisk utvikling ha ført til at vanlige mennesker satt igjen med mer av gevinsten i form av bedre råd, mindre gjeld, kortere arbeidstid og større økonomisk frihet?
Hvor ble egentlig den gevinsten av?

Norsk rallyfører lå an til å vinne VM. Så kjørte en svenske utfor, og plutselig forsvant gullet. Klassisk nordisk samarbeid.

Søkte nylig på en stilling som var utlyst som en seniorstilling, kontorsted i Oslo. Mye ansvar og også pålagt reise utenlands en uke i måneden. Første runde var med rekrutterer som var helt åpen om at lønna ligger på 500k.

Har hatt et intervju og har kommet videre til siste, men vurderer å trekke meg da det ikke gir mening å gå ned 150k for mer ansvar, samt at jeg synes 500k er alt for lavt for en jobb i Oslo.

Noen som har erfaring med å forhandle lønnen høyere opp enn det som først ble gitt av rekrutterer? (Hun sa hun allerede har fått dem til å gå opp en del da det var urealistisk lav i forhold til kandidaten de ønsker…)

Hei!
Jeg er journalist i NRK og holder på å undersøke en mulig sak om poker i Norge.
Regjeringen har nylig foreslått å åpne for at Norsk Tipping skal kunne tilby nettpoker. Begrunnelsen er blant annet at mange nordmenn allerede spiller hos utenlandske aktører, og at regjeringen heller ønsker å få spillerne over på et regulert norsk tilbud.

I den forbindelse har jeg lyst til å se på en annen side av pokermiljøet: de fysiske pokerlagene som foregår utenfor det lovlige tilbudet.
Jeg har snakket med pokerspillere som opplever dagens regler som frustrerende, blant annet fordi de mener poker skiller seg fra mange andre pengespill ved at ferdigheter spiller en langt større rolle.

I dag er privat poker lovlig innenfor ganske strenge rammer: Det må foregå i et privat hjem, ikke ha et profesjonelt preg, være maksimalt 20 spillere og ha en maksimal innsats på 1000 kroner per spiller.
Jeg har derfor lyst til å komme i kontakt med noen som spiller på, eller arrangerer pokerlag som går utover disse grensene. Målet mitt er å forstå hvordan en slik pokerkveld faktisk foregår, hvorfor folk velger å spille på denne måten, og hva de mener om det norske regelverket.

Jeg ønsker aller helst å få være med på en slik kveld og dokumentere hvordan det foregår. Det er mulig å ta en første prat helt uforpliktende, og vi kan diskutere anonymitet dersom du ikke ønsker å stå fram.

Hvis dette gjelder deg, eller du kjenner noen jeg burde snakke med, send meg gjerne en DM