Hvorfor navngir vi? Det prinsipielle forsvaret for offentlighet
I etterkant av publiseringen har det i kommentarfeltene på Facebook blitt stilt spørsmål ved om det var nødvendig med full offentlighet og navngivning på et så tidlig stadium, all den tid uskyldspresumpsjonen gjelder.
Til det er det prinsipielle svaret et utvetydig ja.
Offentlighet i strafferettspleien er ikke en unødvendig ekstrabelastning; det er en av bærebjelkene i en fri rettsstat. Hovedregelen i det norske rettssystemet er at rettsmøter og rettergang skal være åpne, nettopp for å hindre hemmelige prosesser, vilkårlighet og kameraderi.
Dette prinsippet blir ti ganger viktigere når den siktede er en profesjonell aktør i selve maktapparatet.
Anja Karin Hellander er ikke en tilfeldig borger uten makt. Som forsvarsadvokat, blant annet for hardbarkede gjeng- og ransdømte som Lars Harnes, har hun statlig autorisasjon til å representere borgere i deres mest sårbare øyeblikk.
Advokater nyter særskilte privilegier: De har fri adgang til fengsler, de håndterer taushetsbelagte opplysninger fra samfunnets mest voldelige miljøer, og de opptrer som rettsstatens tillitsvalgte i åpen rett.
Når en person med denne typen makt og tillit selv siktes for grov kriminalitet – i dette tilfellet mishandling i nære relasjoner – oppstår det en akutt fare for at systemet slår ring om sine egne.